Kvinalaksen og fiskemetoder
Gjennomsnittslaksen i Kvina i gammel tid var ca 5-6 kg,
og det er ganget mye stor laks og sjøaure i elva. I 1947 i Englehølen tok
Åsulv Aamodt en sjøaure på hele 10,7 kg.
Dette er den største sjøauren som er fanget i Kvina.
De største laksene som er tatt i Kvina veide over 20 kg,
men disse ble tatt med garn.
Tidligere kom laksen ved første vårflom etter snøsmeltingen,
og hovedtyngden av fisken kom i slutten av juni.
Håvingsfisket i fossene tok mye laks i Kvina fram til ca 1960.
Grunneierne Åmot hadde hov i Kolløyna og på Egenes
hadde de hov i Ramdalsfossen.
I tillegg var fisket med laksekjer vanlig.
Dette var kasser flettet av tre
(seinere også laget av jern) som hadde en konstruksjon
som gjorde at laksen kom lett inni kjeret, men fant ikke ut igjen.
Samme prinsipp ble brukt i mer naturgitte feller ved å
mure opp steinrammer i elva og plassere en salgs ”teinekalv” i enden.
Når laksen skulle opp fossen ved Killelsli på Egenes gikk
den ofte rett i fjellveggen.
Her var det hengt opp en kurv og det hendte at laksen gikk rett opp i denne.
Engelskmennene drev stort sett bare med fluefiske,
men hadde også kilenot til fangst av stamfisk, for de drev med kunstig
klekking for å bevare laksestammen. Etter perioden med engelskmennene
ble stangfiske også vanlig blant grunneierne.
I tillegg til fluefisket var det vanlig å bruke både sluk og mark.
Fra fordums storhet til et vassdrag med sterkt redusert verdi
i 1963 fikk Sira-Kvina konsesjon for utbygging av vassdraget til kraftproduksjon.
Utbyggingen resulterte i at Kvina fikk minstevannsføring fra Homstølmagasinet
og nedover og ble som følge av dette sterkt preget av endret vannføring
og kunstige terskelbassenger. Sur nedbør medførte at Kvina-laksen døde ut
og at den stedegne sjøaurestammen ble sterkt truet.
Vassdraget var frarøvet sine viktigste verdier og mistet etterhvert
også oppmerksomheten fra kommunens innbyggere.
Etter utbygging av Sira-Kvina og overføring av øvre Kvina
til Sira hadde den lokale interessen for rest-Kvina sunket til
et minimum mot slutten av 1970-årene og utover de første 80-årene.
Kvina sin storhetstid som lakseelv var definitivt forbi.
Landskapet var gjenskapt kunstig ved hjelp av terskler
og minstevannsføringen preget vassdraget, spesielt i
vinterhalvåret på lavest regulerte vannføring.
Litleåna var også sterkt preget av sur nedbør
og interessen for fiske var i ferd med å forsvinne helt.
Nye muligheter og ny giv med vassdragskalking -
lokale ildsjeler drar arbeidet i gang
Med kalkingen av Audna våknet interessen og troen på at tilsvarende
tiltak kunne iverksettes i Kvinavassdraget.
Takket være lokale ildsjeler med stort pågangsmot
og tro på et slikt prosjekt ble kommunen overtalt til
å utarbeide kalkingsplan.
Høsten 1994 ble kalkingen startet med en kalkdoserer
i Kvina og en i Litleåna.
Kalkingen utløste forslag til en rekke tiltak som
kunne bidra til å «restaurere» vassdraget ytterligere.
Behovet for å samordne planleggingen ble etterhvert tydelig.
I forbindelse med planer om kalking av hovedvassdraget
i slutten av 1980-årene og oppstart av en kalkdoserer
i hver elv i 1994, blomstret fiskeinteressen opp på ny.
Vassdraget gikk inn i en ny epoke.
Etterhvert har grunneiere, rettighetshavere,
frivillige organisasjoner og lokalbefolkningen oppdaget at elvene er en
viktig del av kommunen med verdier langt ut over de
som kan knyttes tilkalking og fiske.
Den lakseførende delen av Kvinavassdraget utgjør til sammen 16 km.
Hovedelva er anadrom opp til Rafossen og dette er en strekning
på ca. 15. km.
Anadrom del av Litleåna utgjør en strekning på ca 1 km (opp til Håfossen).
Nedbørfelt
Totalt nedbørsfelt for Kvinas hovedvassdrag er 1150 km2,
uregulert del er 340 km2. Litlånas nedbørsfelt er på 227 km2.
Overføringen av Kvinas øvre deler til Sira har ført til
at ca 2/3 av Kvinas opprinnelige nedbørsfelt er borte.
Dette har resultert i redusert vårflom,
reduserte flommer generelt og en høyere temperatur på elvevannet.
Den reduserte vannføringen fører også til større fare for effektene av forurensing.
Gyteområder er tørrlagt eller neddemmet som følge
av terskelbassengene som er laget i vassdraget,
med de konsekvenser dette medfører for bestand av fisk.
Etter regulering er middelvannføringen redusert fra ca 67 m3/s til ca 22 m3/s.
Pålagt minstevannføring:
1 mai - 30 september: 3,7 m3/s
1 oktober -30 april: 1,3 m3/s
Nedbøren fordeler seg jevnt over året med relativt store
mengder om høsten og første halvdel av vinteren.
Årsnedbøren i området ligger på ca. 1800 m.m. (stasjon Fjotland).
Kvina og Litlånas nedbørsfelt ligger i sin helhet i det store
Sør-Norske grunnfjellsområde med gneis og granitt som
dominerende bergarter.
Kalkinnholdet er lavt, og motstandsevnen mot forsuring er lav.
Vassdragene er betydelig forsuret som følge av langtransporterte
forurensninger og nedbørsfeltets lave bufferkapasitet, en situasjon
som vil vedvare i flere tiår fremover selv om utslippene av SO2 og
NOx reduseres betydelig. Deler av vassdragene kalkes for å motvirke
effekten av forsuringen.
forrige side (om engelskmennene som ankommer Kvina)
|
